Advarsel, dette innlegget inneholder sterke saker! 

Det hele startet i dag tidlig, da jeg lurte på om jeg kunne få litt hjelp til å flytte okokombi vaskemaskinen fra vaskerommet til badet, jeg kan jo lite godt ha en lekk vaskemaskin i nærheten av pappen jeg bruker til å pakke tegninger i (også hadde jeg kanskje bittelitt lyst på mitt eget kontor på 2 kvadrat). I alle trille mannen påpekte at det ikke nødvendigvis var lurt å flytte en vaskemaskin på 96 kilo på rappen når man er på vei ut døren kloke åtte. Jeg kunne jo ikke si meg annet en enig i det. Men jeg måtte og love å ikke finne på å flytte den selv, fordi det tross alt var 96 kilo med vaskemaskin over to dørkarmer på 10 cm hver, nei det får jeg ikke til sa jeg.. Så satt jeg der da med kaffekoppen og lurte på om jeg og mine 62 kilo faktisk kunne flytte et lite fjell av en maskin. 

“Hold blyantene mine” jeg må jo i det minste forsøke tenkte jeg i det dagen første kaffekopp var unnagjort.

Helt alene var jeg jo forsåvid heller ikke om prosjektet, Chaplin satt med sitt oppmuntrende blikk og fulgte nøye med. 
Først måtte jeg jo koble fra beistet. Det gikk veldig fint, jeg sto inneklemt mellom fryseboksen og varmtvannsberederen, under en benk og tenkte at jeg aner faktisk ikke hvordan denne koblingen fungerer. 

Ferdig frakoblet måtte jeg over på den andre siden av fryseboksen og maskinen for å få noe fremgang på sakene, det var reine turntimen  å komme seg løs. 
Jeg begynte allerede her å angre noe på avgjørelsen min om å flytte maskinen på egenhånd med bare en katt som tilskuer. 

Men det skal sies at jeg ikke er den første til å gi meg. 
Så nå står den nå med sine 96 kilo på badet. 

Og da satt jeg her igjen med kaffekoppen på kjøkkenøya og nå vet jeg at jeg kan, vi blogges 🙂  

Miriam