Og nå sitter jeg her og vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Sist du hørte fra meg satt jeg med innlevering av skattemeldingen for 2019. Så ble det stille. Ikke fordi bedriften vår gikk konkurs eller noe i den duren (😅), nei fraværet skyldes at jeg ikke klarte å holde tritt lenger. Med styreledervervet i ett sameie som har alvorlige riss i muren, to saftige vannlekkasjer og en haug med utestående jobber, gikk deler av arbeidsdagene mine med til å holdet bygget på beina. Det har tidvis vært så mye å gjøre at det helt ærlig har fristet å selge unna leiligheten, fordi driften av sameiet har gått utover både familietid og arbeid. Men vi skal ikke gjøre det, gi opp bygget altså, noen må jo få det helskinnet gjennom de byggtekniske utfordringene vi står i.
Og det bringer meg til avsnitt to i dette blogginnlegget, jeg har slitt med kronisk dårlig samvittighet den siste tiden, med 100% arbeid, styrevervet i Sameiet, og to smårollinger i hus har jeg følt at tiden løper fra meg. Jeg har glemt bursdager, ikke svart på meldinger, arbeidet til langt på natt, rotet vekk husnøkler gjentatte ganger og spist en edruelig mengde melkesjokolade for å holde energinivået oppe, såpass at jeg kan ta igjen arbeid på kveldstid. Ingen av de sosiale kanalene mine er oppdatert og nettsiden er stengt og seiler nærmest sin egen sjø ⛴ 😬
Så dro vi på hytta i midten av juli, med i bagasjen hadde jeg en bøtte med stress og de første dagene var det rett og slett vanskelig å stille seg om til et roligere tempo og noe som lignet feriemodus. Men etter noen dager, løser det, jeg klarte å slutte å tenke på alt som må gjøres og tok meg tid til å være her og nå. Jeg tok meg tid til den livsviktige tidsklemmen… Og da mener jeg ikke den fæle følelsen av at tiden løper fra en, og at man har en overveldende mengde oppgaver nærmest trykker luften ut av deg. Nei da tenker jeg på den «livsviktige tidsklemmen» den klemmen vi alle trenger når vi føler at tiden ikke strekker til. Den pausen, den enkle pusten i bakken, hvor du er her og nå og ikke tenker på alt du burde, skulle, kunne gjort 🥵 😅 De fem minuttene, den dagen den uka, du kan være bare deg, sammen med de som betyr aller mest for deg i verden, og gi de en god klem. Det er den «livsviktige tidsklemmen» når tiden og stresset haler innpå, så skal jeg arbeide mer med meg selv og gi de her hjemme en god klem og ikke si «skal bare, vent litt, må bare..». For en ting er jeg sikker på, arbeidet mitt går ingen vei, de to smårollingene våre derimot har travle dager med barnehage, sine første steg, lego hus som skal bygges og det vil jeg bare ikke gå glipp av ❤️
Så jeg er her og gleder meg til de gangene det er tid og sted for å titte innom her og si hei 😊
Jeg håper du har det bra, og jeg håper du også tar deg tid til de livsviktige tidsklemmen i din hverdag 👨👩👧👦 ❤️
Miriam
